I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på hvordan synet på naturen i vestlig kunst har endret seg.


Gjennom tidene, fra antikken til moderne tid, har vestlige kunstnere skapt kunstverk basert på temaet "natur", som ikke bare omfatter landskap som fjell, elver og hav, men også enkeltdyr, planter, menneskekroppen og tingenes naturlige orden. I Vesten har det vokst frem flere kunstskoler og kunstteorier som er knyttet til kunstnernes ulike måter å betrakte naturen på.

Fra grekernes tid og frem til første halvdel av 1800-tallet var klassisismen og romantikken de to hovedretningene som brukte naturen som objekt. Begge retningene var opptatt av å etterligne naturen, men de hadde ulike mål og metoder for å etterligne naturen, og de var også forskjellige når det gjaldt hva slags natur de forsøkte å etterligne. Klassisismens kjerneteori er etterligningen av den vakre naturen, og klassisistenes viktigste etterligningsobjekt var naturen i oss selv, menneskekroppen. De mente at de gjennom å etterligne naturen til syvende og sist kunne nå et estetisk ideal. Men de imiterte ikke naturen slik den er. De mente at all natur har både skjønnhet og feil, så de forsøkte å uttrykke den ideelle skjønnheten ved å imitere de vakre delene og korrigere feilene.

Det var først i romantikken, som begynte på 1700-tallet, at naturen, eller landskapet, overtok for mennesket som det primære objektet for imitasjon i kunsten. Romantikerne oppfattet naturen som opprinnelig, mektig og fullkommen, mens mennesket var en dverg i forhold til den. Romantikerne var til og med redde for at naturen skulle overvelde menneskets makt. I stedet for å etterligne naturen slik den er, ville de understreke dens storhet og skildret den derfor dynamisk, som om den var levende.

På midten av 1800-tallet var det vestlige samfunnet i ferd med å gå fra et agrarsamfunn til et fullt ut industrialisert samfunn, og modernismen var den kunstneriske bevegelsen som vokste frem. Kunstnerne i denne perioden viste et nytt syn på naturen som svar på de nye tidene. Klassikerne og romantikerne hadde snakket om å etterligne naturen, i hvert fall i teorien, men modernistiske kunstnere, som trodde på teknologiens fremskritt, så ikke lenger naturen som et objekt for etterligning. De mente at naturen uberørt av menneskehender var mangelfull i seg selv, og at den måtte erobres. For dem var de eneste gjenstandene som var vakrere enn naturen, de som var skapt av menneskelig makt. Modernistiske kunstnere brukte naturen som motiv for sin kunst, men de fremstilte den som noe annet enn det den egentlig var for å vise menneskets storhet.

Etter å ha opplevd tragediene under første og andre verdenskrig gjorde samtidskunstnere i Vesten opprør mot det modernistiske natursynet som gikk inn for en menneskeliggjøring av naturen. Særlig de økologiske kunstnerne etterlyste en tilbakevending til naturen for å helbrede en verden som var herjet av den vitenskapelige og teknologiske sivilisasjonen. De mente at menneskets rasjonelle tenkning ikke fullt ut kunne forstå naturens vesen, og de søkte et fredelig forhold mellom mennesker og natur gjennom kunst som imiterer naturen. De økologiske kunstnernes imitasjon søker imidlertid ikke å gjenskape naturen slik den er, men snarere å etterligne naturens verdier og ånd. De mente at sann kunst er kunst som harmonerer så perfekt med naturen at den ser ut til å være et produkt av naturen, selv om den er menneskeskapt.